Alle har forlengst skjønt at alt egentlig ikke var bedre før.
Annspan får stadig bekreftelser på dette, blant annet gjennom å lese kirkebøker (i mangel av annet oppbyggelig å fordrive tida med).
Annspan forsøker å se for seg hvordan en stakkars ung kvinne i Finnmark i 1870 ble presset av klokkeren og sikkert en haug med andre gode hjelpere til å oppgi denne noe personlige informasjonen, slik at han kunne notere det grundig ned i klokkerboka si. Først får vi det uækte barnets navn, deretter foreldrenes:
Kone Hansine Halvorsen. Hun oppgav som Barnefader en Sømand fra Bergen ved Navn Hans, som var her i Mai maaned ifjor.
Annspan beklager til kone Hansine, som sikkert trodde på utsagnet om hundre år er allting glemt. Etter Annspans mening er det klokkeren som er den virkelige synderen her.
(annspun) 