Nesten ondeblikk. Annspan feirer nasjonaldagen '87 i viskose og lakkskjørt. Seriøst. Kvelden ble tilbrakt med Fallon på La Mirage. Antagelig som servitør.
Annspan koketterer ofte med at 80-tallet var fælt. Men det var jo egentlig ikke det. Alt var nytt, moderne, glamorøst og blankt. Og man kunne på fullt alvor putte på seg tversover i viskose. Absolutely fabulous!
Så da sofafamilien forleden plutselig (og som vanlig, litt for seint) oppdaga at NRK1 viser repriser av Dynastiet, ble vi grepet av tårefylt nostalgi og stilte pvr-boksen på serieopptak hver dag kl. 16:10.
Dynastiet er egentlig en passende overgang fra Mad Men, for her også finner vi pent kledde pene mennesker (jaja) som bedriver skamløs røyking og drikking overalt til alle tider, intrigemakeri og frekke businessmanøvre. Best av alt liker vi såpeposeringen og ondeblikkene. Ondeblikkene dukker opp ved nesten hvert sceneskifte idet noen legger på telefonrøret (uhyre svære telefonrør som ofte holdes med to hender) eller noen andre forlater et rom. Ondepersonen står igjen og ser hardt ut i luften, akkompagnert av dramatiske violiner. Onde-Alexis har i tillegg en ond leppekrusning og en rask vipp på hodet. Herlig.
Artig også (men litt forvirrende for Annspan, som er enkel og liker å holde med noen) hvordan karakterene endrer seg fra onde til snille og tilbake igjen i forrykende fart. (Sånn skal det være, leser Annspan i en lite lest gammal pensumbok; dette er nemlig «drama med peripeti uten anagnorisis». Mm-mm.)
Dynastiets tittelsekvens får sofafamilien til å klappe forventningsfullt i de små hendene sine – en av absolutt få vi ikke konsekvent spoler over. Kos ders med den aktuelle sesong 4-varianten!
(annspun) 
Dynastiet ja, det vekker minner det 🙂
Synes det er så snedig å se Jack Coleman (Steven) spille i Heroes nå 😛