Et sofafamiliemedlem i favorittpositur (stort tv utenfor bildet, til venstre).
Sofafamilien tar ikke ofte feil, synes den selv. Men i tilfellet Mad Men gikk vi nok på en smell. Vi hadde nok en mistanke. Og vi skal ha litt kred for at vi anskaffet første sesong, men den har ligget innpakket i cellofan lenge, uten at vi har brydd oss det minste om det. Vi hadde såvidt sett et par episoder, og det var kjedelige greier. Vi har hovert. Vi har til og med sett filmer som Twilight – feil målgruppe, minst – og Quantum of Solace – 007 på sitt mest humørløse og usammenhengende – framfor å pakke ut de gale annonsemennene.
Men så tok vi til vettet, pakket ut, satte på og så.
Fire netter på rad i en os av sigarettrøyk (også egen), pomade, Shalimar, deilige doser brunt brennevin, perfekte frisyrer, Stepford Wives og et menneskesyn så dystert, mørkt og grimt at det er et mirakel at menneskeheten kom seg gjennom 50- og 60-tallet i det hele tatt. Den som måtte tvile på BH-brennende abortforkjempere og deres bidrag til sivilisasjonen, må se Mad Men. You’ll never treat a woman bad again. Men du får veldig lyst på en deilig filtersigarett.
(Det eneste spørsmålet vi stiller oss, er hvorfor en nyprodusert reklame for Nixon eller Kennedy, eller en splitter ny elektronisk IBM skrivemaskin, ser 50 år gammalt ut når det egentlig skal være like nytt og ferskt som Don Drapers nypressede blendahvite skjorter?)
(annspun) 