På samme måte som at alle som drakk kaffeerstatning under krigen var motstandsfolk, var alle småraddiser med på alle demonstrasjoner på 80-tallet.
Annspan rett før hun yter passiv motstand (Dagbladet, 29. august 1985). Og ja, håret er lettere bleika. Vi snakker tross alt 80-tallet.
Annspan likeså. Annspan var demonstrant på 80-tallet. Ikke Blitzer akkurat, men sympatiserte, og var med på hauger av demonstrasjoner, om enn ikke frontkjemper. Men Annspan har ropt KLASSEPURK! utenfor den amerikanske ambassaden, og husker at hun skvatt litt av sitt eget rop. Noen av demoene var spesielt minneverdige; den ene gangen var da Annspan ble taua inn.
Anledningen var en aksjon mot Bergesen-rederiet, som frakta olje til Sør-Afrika. Vi boikotta jo Sør-Afrika, så det skulle vi ikke ha noe av. Demoen starta nokså fredelig i Spikersuppa, men plutselig var det noen som dro av gårde oppover Drammensveien til Bergehus – Bergesen d.y.s rederhus. Annspan lot seg rive med. Det ble drama. Blitz-folket «murte igjen» den flotte eikedørsinngangen, mens vi andre sympatiserte og ropte og sang Free Nelson Mandela (det funka jo) og Boikott Sør-Afrika (ja, det funka da faktisk også). Så ropte politiet i megafonen sin at Alle som ikke drar herfra nå blir arrestert! Annspan hadde ikke spesielt lyst til å bli arrestert, men det ville da være flaut å gå derfra, også.
Annspan var sjølsagt villig til å la seg slepe vekk som en slapp sandsekk (passiv motstand!), men hadde dessverre rett før vært innom Musikk-Huset på Karl Johan og handlet med seg 10-15 LP-plater. Smart å ha med seg på demo. Ergo gikk Annspan frivillig inn i politibilen (svartemarja), og klamret seg til musikkposen sin.
Lettere nervøs ble Annspan kjørt til Grønland sammen med hauger av andre, og kasta på celle (man ble jo på en måte det) etter å ha gitt fra seg verdisakene sine (men… men… platene mine!!). I den første cellerekka satt vi 5-6 stykker på hver celle og sang Rødgrøt med fløte på en times tid (ikke spør, ha’kke peiling). I cella lærte Annspan av klokere og mer drevne cellekamerater hva politiet (purken) hadde krav på å få svar på, at vi bare skulle nekte å vedta bota, så ville alt gå over av seg sjøl, og at de bare kunne holde oss noen timer. Da Annspan ble hentet ut av cella, oppga hun navn og adresse og nektet å oppgi mer til tross for at hun ble terget av politiet (av typen: Det kunne jo lønne seg for’ei å samarbeide, vettøh, eller Hæhæhæ, dere veit sikkert ikke hva dere demmonstrerer for engang). Og nekta å vedta bota.
Så ble Annspan kasta på glattcelle og bedt om å legge seg å sove. Hahaha. Da var Annspan litt liten i sokkelesten, gitt. Men alltid en mer proff demonstrant i nærheten som kunne trøste og gi gode råd. Etter noen timer ble Annspan og alle andre, unntatt hardcore-Blitzerne, sluppet ut, etter å ha fått nok en foraktelig moralpreken av eh, klassepurken. Men demohjertet var ikke knekt, det blei aldri noen bot, og LP-platene har Annspan fortsatt.
(annspun) 