Best of 2008

Annspan kunne ha gjort som de stadig tilbakevendende middelaldergutta* i juleaften-papir-DN gjorde for musikk, og kåret dette årtusenets beste filmer. Lista ville neppe ha begynt med O Brother Where Art Thou, forøvrig. Men altså, Annspan gidder ikke det. Kanskje en gang seinere. Annspan ønsker å kåre beste film i 2008. Så herved:

Beste film i 2008 er miniserien Generation Kill. Ferdig snakka, som en nær og kjær konserndirektør ville ha sagt det.

Ikke film, sier du? Nei, mulig det, men den har noe som de fleste av årets filmer mangler sårt: Solid og bra fortelling, troverdig ramme, gode og interessante karakterer, kjapp dialog og ikke minst står den seg helt til mål. Annspan forlanger ikke mer av en film. 

Årets beste: Generation Kill. Med tilhørende parlør.

Så altså, Generation Kill it is. Med siste sesong av The Wire som en god runner up.

Men Annspan elsker også lister, så vi tyner ut en liste over noen av filmene som har skuffa stort i år:

1. Rightous Kill. Årets absolutt største skuff. Hvordan kan De Niro og Pacino tryne sånn? Jo, når de sover samtidig som de spiller på sitt mest uinspirerte. Scenen de hadde sammen i Heat har mer passion i lillefingern enn hele denne filmen tilsammen (og den scenen var tross alt også litt oppskrytt). Nei, Annspan angrer stort på at de to ikke spilte sammen den gang de orket å jobbe for pengene.
2. The Dark Knight. Beklager, men Annspan har ikke sett den ferdig engang. Hva er fortellingen her, egentlig? Ja, bevares, Heath er strålende han, men selv han kan ikke bære en hel film. Ikke engang som avdød. Skal selvsagt se den ferdig, da, men det kommer stadig noe i veien.
3. Vantage Point. Deilig, deilig teaser. Snikmordere og kjappe klipp og kameraføringer. Masse favorittskuespillere. Og hva skjer? Sigourney er knapt tilstede, og etter å ha sett hovedhendelsen 40 ganger fra forskjellige vinkler (som om vi ikke klarer å huske hva vi så for fem minutter siden), klapper hele greia sammen etter ca 33 minutter.
4. Cloverfield. Annspan, sammen med resten av sofafamilien, elsker teasere. Og denne var lekker og lovende, og viste et deilig, ødelagt New York, truet og herjet av noe vi ikke helt visste hva var. Kjempespennende. Helt til vi kom så langt i filmen at vi så udyret. Vi måtte bare le.
5. Jumper. Nok en knallbra teaser! Effekter, lekre locations, bisarr handling – kunne knapt vente! Men hva ender vi opp med? Ungdommer som ikke kunne spille forskrekket om så hodene deres sto i full fyr, storylines som fisler ut som våte nyttårsraketter og den samme spesialeffekten gjentatt til det kjedsommelige. I gamle dager (dvs 90-tallet) forsøkte man i det minste å ha to eller flere forskjellige spesialeffekter i én film. 
6. Eagle Eye. Teasern var strålende teasende, og vi var klare som kinderegg. To ord: Styr unna. For et pladask! Den forsøkte å være North by Northwest (must see!), Enemy of the State (must see, men på en annen måte), Live free or Die Hard (herlig nattmat!) blanda med litt Sphere (virkelig ikke så farlig), samt en total ripoff av HAL i 2001. Den falt mest ned på Sphere-sida, dessverre. Rett og slett bare sprøyt, som i tillegg klarer å sløse bort Julianne Moore fullstendig. 
7. Wanted. Er det noe sofafamilien liker, er det action, og Angelina gir bra action. Denne fikk oss til og med ut av sofaen og på kino. Men ærlig talt, en hel film basert på at folk vipper håndleddene som eksalterte gamle homser når de skyter?? Og som bader i stearin om natten?? Og som har basert hele sin eksistens på en vevemaskin?? Unnskyld oss mens vi ler høyt og foraktelig.  
8. The Happening. Happening? Excuse me, but what happened? Ingenting, whatsoever. Shyamalan har definitivt mista grepet totalt, og Mark Wahlberg hjelper vel ikke akkurat han heller.
9. The Orphanage. Sofafamilien prøver seg på hypa spansk skrekk. Og skrekkelig var det. Hva er det folk ser i europeiske filmer?
10. Sex and The City. Det skal innrømmes at vi ikke hadde voldsomme forventninger til denne – it is what it is, for å si det sånn. Men Samanthas replikk Jesus honey! Wax much? er konge! Den er jo med i teasern, så har du sett den, har du i grunnen sett det du trenger av den altfor lange filmen.
11. Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull. Annspan skal ikke klage på at Harrison Ford er for gammal, for det gjør egentlig ikke så mye. Det å forholde seg til det latterlige plastikkeksemplaret av en krystallskalle på fullt alvor, derimot, selv i dette universet av ufoer og desslike, er for mye forlangt. De kunne vel ha tatt seg råd til å lage en skalle som ikke så ut som den var kjøpt på Standard. Og hvordan kan man kaste bort Cate Blanchett??

Konklusjon: Film er best på teaser. 

Men før vi blir helt dystopiske her må nevnes sofafamilien har Wall-E, The X-Files og The Duchess (kostymedrama!) liggende klar for visning. Det er et fnugg av håp igjen for året.

*) Annspan er snart middelaldrende selv, og kan dermed bruke uttrykket akkurat som hun vil. Kanskje er det ikke engang ironisk.

Reklame