Go figure

Annspan har tatt en taimout fra arbeidslivet for å finne ut hva i all verden. Forhåpentlig ikke en veldig lang taimout, da, kanskje bare litt lenger enn Annspans årlige (ja, i år, da, jaffal) joggeturer.

Siden Annspan fusker i slektsforskningsfaget, er det naturlig å ta en titt i slektstreet for å se om det kan være inspirasjon, ideer eller talenter å hente fra genmaterialet.

Langt, langt opp (eller ned??) i treet finnes en Baron Jon Havtoresen.  Vi snakker rundt 1312 eller noe, så genmaterialet er vel rimelig svekket på veien opp/ned. Eller kanskje ikke – kunne ikke  slaraffenliv og dank, som Annspan har drevet de siste dager (erre blitt uker? nåh!) passe godt med livet som baronesse eller adelskvinne? Jo, det tror Annspan.

Hvis Annspan holder seg til nær-nåtid-slektninger, her det dukket opp noen interessante karriereveier. På alle sider og i alle grener er det gode bonde- og skog- og tømmertradisjoner, så Annspan tenker at det er godt ivaretatt fra før. Dessuten er Annspans forhold til natur og dyr, muligens noe eh, adelig.

Annyhoo – Annspans far, DadSpan, var ingenieur, og fant blant annet på slike ting som dette:

Men i all verden – er det ikke en Helicopter Rapid Securing Device? Også kalt Bear Trap? Sannelig!

Her erre snakk om å skjønne tegninga, altså. Dette er egenskaper Annspan kan la seg inspirere av.

Eller hva med DadSpans onkel (som dessverre døde lenge før selv DadSpan ble født)  – han hadde også fine egenskaper. Helt på egenhånd utarbeidet han en pamflett om Elvromsmaalets Grammatik. En sprogmand! Det kan Annspan like!

I Elvromsmaalets Grammatik med ei maalprøva har grandonkel Johan nøye beskrevet språksaker som ljodlæra med diftongar og rotvokalar, formlæra med pronomeni og gjerningsordi og namnordi og et eget innslag um dei ymse fall, eller kasus som det også kalles.  Annspan kan godt være et kasus!

Men det ikke bare herrene i Annspan-treet som står for menneskehetens og Annspans utvikling.

DadSpans onkels mor (eller Annspans oldemor, som det også heter) var fra mytiske Finnskogen og var både jordmor og såkalt klok kone. Annspan har jordmor-oldemor på morssida også, og MumSpan er sykepleier, men nei, de genene har nok ikke kommet helt fram. Helsevesenet og desslike må nok fortsatt klare seg uten Annspan.

Såh! For å konkludere og oppsummere, før Annspan selv mister grenen her:

Herved introduseres Baronesse Annspan Havtorestipptippoldedatter – en klok kone med god grammatik og teknologisk innsikt. Oppdrag utføres um dei ymse fall!

Reklame

Hjelp, vi er på ferie II – Tilbakekomsten

Ah, Annspan har hørt de forventningsfulle leserne fingre utålmodig på tastaturet i påvente av alt som skjer etter 5th Street.

Som den observante leser husker, var Annspan sist kommet litt over midtveis i den lange turen Florida rundt. Spørsmålene var – Kva fins nedanfor 5th Street? Kjem Annspan seg vidare? Attende? Korleis?

Svarene er jada. Og slik gikk det for seg:

Fortsatt fint å se – Ocean Five Hotel er decoflott i sola. Men det er også et av de siste virkelig fine bygningene på Ocean Drive – nedenfor 5th Street er det også litt slutt på livet, selv om det finnes både Savoy og Marriot og andre fine ting i sørenden av Drive’en.

Ikke for det – Annspan hadde sikkert vært fornøyd med å bo her, i nummer 412. En condo her koster sikkert bare rundt $150.000-$190.000. Men Annspan jogger uansett ikke rundt med slike beløp på seg, rimeligvis.

Blue Ocean Hotel gjør ikke mye av seg, men har gratis wifi på rommet. Det er mer enn hva Annspan har på rommet sitt!

Ikke bare dette strøket som varsler hva som skjer om du ikke gjør slik politiet sier! Men Annspan blir ikke redd. Det er tross alt lyst ute 🙂

Hva skjuler seg bak et langt presenningdekket gjerde? Klart for nytt langt hotell! Condos! Parkeringshus!

Til salgs! Og med blanke ark! Her er det bare å opprette Annspans Miami-filial og begynne å decopynte bygningen.

Flere condoer. Ikke så fine som decobygningene, men Annspan er likevel litt svak for sterke farger og vinkler. Annspan lurer også på om ikke Dexter bor i den ene der?

Plutselig, en perle! Century er en typisk art deco-bygning på stripa – nesten synd Annspan ikke jogger i mørket, for dette er en av dem som ser helt fantastisk ut om kvelden.

Og se! Annspan har snart kommet til første mål! South Pointe! Nå er det iallefall slutt på moroa (og pusten), og de hypermoderne giganttårnene reiser seg. Og moser stakkars Taverna. Men Taverna tar visst igjen – det skal være strålende liv her om kvelden og personale som danser på bordene.

Svære ledige tomter på hver sin side – dukker sikkert opp noen høye, moderne saker som skremmer Annspan neste gang hun kommer tilbake for å jogge!

Da kan Annspan for eksempel bo her – condos til leie for ca $9999 pr måned.

Det skjer nok samtidig som Annspan kjøper denne …

… eller denne … Utrolig fint å ha på dagene hvor Annspan er litt lat.

Nå nærmer det seg! Welcome, assa. Utrolig mye Annspan ikke får lov til å gjøre på beachen!

Noen eksempler:

• Det er ikke lov å støye unødvendig eller utilbørlig (Annspans pesing er forhåpentlig greit)
• Kan ikke å ha med eksplosiver og bomber, skytevåpen (eh, neivel)
• Forbudt med dyr av noe slag (helt greit, Annspan liker uansett ikke dyr)
• Farlige aktiviteter ikke tillatt! Annspan lurer på om den plutselige jogginga kanskje er en farlig aktivitet? Hm.
• Overgrep mot havskilpadder eller redene deres. Hva?! Kan det plutselig dukke opp en svær havskilpadde? Og vil Annspan klare å løpe fra den???
• Ikke lov å rusle i sanddynene. Helt, helt greit. Fordi – selv om det ikke er tillatt med dyr av noe slag veit Annspan at det iallefall er dyr i sanddynene. Krokodiller! Små! Kanskje heter det firfisler, men unnskyld Annspan, altså, ikke særlig forskjell!
• Forbudt med alkohol. Denne er spesielt rar, med tanke på at Annspan hver dag (etter jogginga, altså) inntar alkohol på stranda. Ikke nok med det, det serveres da vitterlig også av snille mennesker i pent, hvitt tøy. Mot en liten apanasje selvsagt. Men er altså ikke lov.

Men jaja, Annspan bestemmer seg for å forsøke seg allikevel.

Og ja! Herlig! Endelig er Annspan på stranda! Og slik ser det ut, når Annspan kikker sørover mot sola.

Nordover, derimot – strand og sjø så langt du kan se. Og et eller annet sted langt (ja, Annspan synes iallefall det er langt. Vi snakker omtrent 2 kilometer…) der oppe er hotellet og det endelige målet!

Men Annspan har det helt fint!

Selv på stranda er det masse fint å se. Spesielt fine er livredder-tårnene (eller husene? bodene? hyttene?). Altså der Mitch Buchannon bor, når han baywatcher. Dette prakteksemplaret står ved 1st Street.

Bra service hos Mitch, altså. Hver dag henger han opp flagg på hyttene sine, slik at Annspan skjønner at heller ikke i dag er det trygt å være i vannet. For hva i all verden er Dangerous Marine Life? Annspan tør ikke spørre, men er glad for at vannet er krystallklart.

3rd Street.

5th Street.

Et fantastisk skue! Hvordan birdman feeder guy orka å ha alle måkene rundt seg, skjønner ikke Annspan – vær trygg, her er brukt zoom så godt kameraet klarer, Annspan står (eh, jogger…) på trygg avstand!

Drekka!!! Vann, altså. Fine saker, koster $3,25 på stranda, $1,59 hos Walgreens.

Hvis Annspan kikker seg til venstre, er det fortsatt lett å kutte ut strandjogginga og komme seg tilbake til Ocean Drive. Breakwater, som skimtes gjennom palmene, er en av Annspans favoritter. Det har vært under oppussing i flere år, men har visstnok over 100 luksuriøse rom å tilby nå, ifølge nettsida deres. Hm.

10th Street. Rund variant! Kult. Jogger litt på stedet hvil og betrakter 🙂

12th Street. Nå går det fort unna!

Ocean Rescue, kjekt å ha i tilfelle Annspan kommer til seg selv og med et gisp forstår hva som egentlig foregår.

Puh! Mer 12th Street. Her er en egen homostrand, det ser Annspan på de hyggelige flaggene. Hva som skiller en homostrand fra de øvrige områdene langs South Beach, er ikke Annspan sikker på. Er det homoene? Oj, toppløse. Hm. Definitely not a family beach 🙂

13th Street. Hm. Patriot Games her.

14th Street.

Å, dette synes Annspan er veeeeldig fristende! Men nei, må nok løpe litt til. Dessuten har ikke Annspan 10 dollar på seg, som det sikkert koster å klaske seg ned på en slik.

15th Street.

Home! Yess! Framme! Ferdig!!

Ok. Stretche litt igjen, da. Og mens Annspan gjør det, prøver Annspan å speide etter resten av sofafamilien på Loews-stranda. Hm. Litt rart at sofafamilien ikke står og vinker og fotograferer og hopper av stolthet over at Annspan nå har løpt Florida rundt på no-time???

Anyhoo, som de sier, får lete siden, nå er det bare å låse seg inn på Loews lukkede område, og sprette opp på rommet. Der venter dusj og 40-50 pushups før Annspan kan innta stranda og den forbudte alkoholen. For en tilbakekomst! For en joggetur! For en ferie!!

____
Inspirasjonen til disse bloggpostene kom til Annspan fra fr.martinsens bloggpost fra Red Hook i Brooklyn. Helt fabelaktig!

Hjelp, vi er på ferie!

Annspan har jogga.

Det kan komme som et sjokk på Annspans leserskare at Annspan prøver seg på noe sportslig. Det kom iallefall som et sjokk på Annspan sjøl. Men Annspan tror sannsynligheten er stor for at jogginga slutter like brått som den starta.

Uansett – slik ser det ut når Annspan setter ut i de nye joggeskoene sine på South Beach i Miami:

Det starter allerede i gangen på hotellet. Strengt tatt så lang at Annspan kunne ha bedrevet idrett opp og ned her. Når man hører etter, sier den faktisk Come and play with us, Danny…



På utsida ser Loews, altså hotellet, slik ut – det til venstre. Gigantisk. Framstår både inni og utenpå som et 20-talls-vidunder, men er bygd i 1998, og slått sammen med det mer historiske og 60-70 år eldre deco-hotellet St. Moritz (som høres ut som et vintersportsted og i tillegg er et spa-sted, så der har Annspan ikke vært innom).

Loews er ellers et av de siste deco-hotellene før vulgaritetene i glass og stål og Trump og sånn overtar oppover resten av Miami Beach.



Først innom Walgreens på hjørnet, der Annspan kan få kjøpt alt mellom himmel og jord og mora di også. Hett tilbud nå for tida er influensavaksine. Annspan motstår kjøpepresset.



Herregud. Annspan vil bare ha vann!! Helt enkelt!

Ute igjen på Collins Avenue. Her er det mye art deco å se på. Jogger sakte. (Egentlig rask gange for å varme opp, men hallo. Dette er en slags fortelling.)

Man kan godt bo på disse hotellene også, selv om veggene visstnok av papp og holder lite av avenystøyen ute. Men helt sikkert sjarmerende.



Inn 15th Street og rundt hjørnet er Annspan på Ocean Drive. Og helt ned i bånn der nede (Annspan synes iallefall det er langt), er South Pointe, hvor planen er å snu og løpe (i ordets videste forstand) tilbake igjen.



Ocean Drive har mange deco-detaljer. På dagen ser noen av bygningene ut som lekre desserter, på kvelden neonlyses de opp til å bli noe helt annet. Men Annspan jogger altså ikke i mørket.



Maritimt inspirert. Her kunne Annspan ha fotografert hele dagen, og vel så det.

Betongfortau gir betongbein. Aj.

Se det. Selv de offentlige toalettene er vakre. Iallefall denne.

Et siste blikk på decoen i Ocean Drive, The Carlyle på hjørnet av 13th Street. Betongbein trenger litt hjelp nå.

Heldigvis er hjelpen nær. Lummus Park! Her finnes gangvei langs parken, og bortenfor der igjen sanddekke.

Se! Sanddekke så langt øyet rekker!

Sandfot – mye, mye bedre enn betongbein!

Heldigvis er det flott arkitektur å se på denne sida også 🙂

Ikke alt er like flott. På South Beach er tydeligvis endel hjemløse. Under dette dekket sover et par av dem, muligens flere.

I Lummus Park finnes også utstyr for de sportslige. Flere volleyballbaner og ikke langt unna er det satt opp treningsapparater. Det får man si.

Stretching er viktig. Dog hvorfor det plutselig heter stretching og ikke det fullgode norske uttrykket strekke ut er beyond Annspan. Litt annoying, egentlig.

Annspan kan løpe ned her resten av veien, men gjør altså ikke det. Viktig med variasjon.

Ut på Ocean Drive igjen. Annspan er nå kommet til 5th Street, og det har allerede gått et par dager.


Kva fins nedanfor 5th Street? Kjem Annspan seg vidare? Attende? Korleis? Kva vil vi sjå då? Desse og fleire spørsmål får du kanskje svar på i neste episode: Hjelp vi er på ferie II – Tilbakekomsten.

Skjer’a? Del 1

Annspan@slektsforskning-på-en-søndag har kommet over sosiale medier anno før i tida.  I Bismarck i Nord-Dakota på 1930-tallet, fungerte den hardt arbeidende L. M. Crawford som Facebook, Gowalla og Twitter:  «George Cabbage fjerner høy fra elvebunnen denne helgen» og «William Mcdonald sagde ved på fredag ettermiddag».  Vi ser også Miss Vidette Robideau@Mrs Clark – det var sikkert koselig! Annspan@slektsforskning-på-en-søndag lover å forske videre for å finne utfallet av at Miss Campagna sjekket inn i bilen til det rurale postbudet.

Sånn gikk nå dagan tidlig på 30-tallet. (The Bismarck Tribune 7. februar 1931 og 26. november 1932)

Til den hyperinteresserte: Annspan er i familie med både Irvines, Andersons og ikke minst McDonalds. Den sagende-på-en-fredag William McDonald er Annspans oldefars bror.

Ånei! Se! Pass deg!!! En pille! Skrik!

Annspan har lest rystende ting i Aftenposten-avisa.  Annspan siterer:

Vil gjemme bort piller
Sigaretter og snus er allerede godt skjult i norske butikker. Nå vil Sp-politiker Kjersti Toppe gå et skritt videre og gjemme bort smertestillende medikamenter, slik at ingen uforvarende skal få øye på pillene når de handler.

Annspan er sikker på at den ene årvåkne leser har fått med seg poenget i dette. U-forvarende. UFORVARENDE. Som i plutselig. Helt uventa. Uten i det hele tatt å ha bedt om det. Annspan ser hvor dette bærer.

Annspan går i butikken for å kjøpe melk, og utsettes helt uforvarende for øl, is, rødt kjøtt, kaffe, brus med sukkersmak. Annspan kan slett ikke ha det. Og det finnes verre ting enn Annspan også. Tenk, tenker Annspan, tenk om et barn – et uskyldig barn – i butikken UFORVARENDE får øye, på, ja, her kan enhver tenke selv. Annspan sier ikke mer. 

Det er antagelig kun melka som bør stå åpent framme, egentlig. Og kanskje et brød. For nå har dette gått altfor langt.

Og hva gjemmer seg ikke helt uforvarende bak paraceten?? En pepe!?! Ånei, værsåsnill-ikke-panda-lakris!! Annspan er ikke forvart!! Skriiiiik!

Dette er veldig HASTER PLEASE

Ah.

Annspan får jo slike eposter som vedlagte fra den store, spennende verden fra tid til annen.  Denne var såpass hinsides at Annspan bare måtte dele med sin store tilhengerskare. Her er mye å begeistres over, Annspan klarer ikke helt å velge mellom godbitene. Les det gjennom deg selv, jeg vedder du vil glede det også!

Kjære venn,

Jeg er Dr. Anthony Davis Manager Regnskap Tilsyn Institutt for en Bank fra Harlsden, North West London, her i England (bankens Bank). Jeg skriver du om en bedrift forslag som vil være av en enorm fordel for oss begge. I min avdeling, blir revisor Greater London Regional Office, oppdaget jeg en sum av £ 15 millioner (femten millioner pund) i en konto som tilhører en av våre utenlandske kunder Late Business Mogul Mr. Moises Saba Masri en milliardær, en jøde fra Mexico som ble et offer for et helikopter krasj tidlig i år, drepte ham og familiemedlemmer. Saba var 47 år gammel. Også i helikopteret på tidspunktet for ulykken var hans kone, deres sønn Avraham (Albert) og hans datter svigersønn.

Piloten ble også drept. Valget av kontakter deg er vekket fra den geografiske natur hvor du bor, særlig på grunn av sensitiviteten av transaksjonen og konfidensialitet her. Nå vår bank har ventet på noen av slektningene til å komme opp for kravet, men ingen har gjort det. Jeg personlig har vært mislykket i finne slektninger. Jeg søker ditt samtykke til å presentere deg som pårørende / Will Betalingsmottakers til den avdøde, slik at utbyttet av denne kontoen verdi på 15 millioner pund kan bli utbetalt til deg.

Dette vil bli utbetalt eller delt i disse prosenter, 60% til meg og 40% til deg. Jeg har sikret alle nødvendige juridiske dokumenter som kan brukes til å sikkerhetskopiere dette kravet vi lager. Alt jeg trenger er å fylle inn ditt navn til dokumenter og legalisere det i rettssalen her for å bevise at du som legitim betalingsmottakeren. Alt jeg trenger nå er din ærlige Samarbeid, taushetsplikt og tillit til at vi ser denne transaksjonen gjennom. Jeg kan garantere deg at dette vil bli utført under en legitim ordning som vil beskytte deg mot eventuelle brudd på loven. Vennligst gi meg følgende, som vi har 7 dager på å kjøre den gjennom. Dette er veldig HASTER PLEASE.

En. Fullt navn.
2. Din Direkte mobilnummer.
Tre. Din Kontaktadresse.
4. Sex / alder.
5. Yrke / stilling.
Seks. Nasjonalitet.

Etter å ha gått gjennom en metodisk søk, bestemte jeg meg for å kontakte deg håper at du finner dette forslaget interessant. Vennligst i bekreftelsen av denne meldingen, og angir din interesse vil gi deg mer informasjon. Bestrebe seg på å la meg vite din avgjørelsen i stedet holde meg vente. Takker du i påvente av gode svar.

Beste hilsen,
Dr. Anthony Davis.
Revisor Great London Regional Office,
Bankens Bank.

Rattus Norvegicus

If they were swept away from the face of the earth, the Norwegians would leave behind them no monument of human skill, or labor, or intellect, to tell another generation that a great people had so long tenanted the wide extent of Scandinavia.

Dette ekteparet fra Veggli - ikke i slekt med Annspan - var blant de heldige, og kom seg unna dette ulykksalige landet til et bedre liv i Wisconsin. (Rootsweb)

Annspan stammer fra både Norge og Canada, og vår trofaste leser vil huske at Annspan nylig fant en heller lite flatterende beskrivelse av Nova Scotia-folk anno 1875.

Det måtte være bedre bidrag fra genpoolen på andre sida, tenkte Annspan, og lette etter beskrivelser av sterke, norske karaktertrekk, slik at det var mulig å kunne balansere sin skrøpelige personasje.

Men akk. Lenge før det fantes ufine, anonyme leserkommentarer på nett, fantes det selvsagt ufine, anonyme leserkommentarer på papir. Annspan kom ganske snart over følgende oppbyggelige tekst i Milwaukee Advertiser fra 1841:

CHARACTER OF THE NORWEGIANS
One of my chief objections to the Norwegian character is in a great measure connected with this very abundance of the commonest necessaries of life, which the owners of the land certainly can command. The comparative facility with which their sensual wants to a certain extent can be (…) paying too much attention to the body, too little to the mind. Eating and drinking are of infinitely too great importance in Norway; while intellectual pleasures seem very little regarded.

Den anonyme reiseskildrer er raus mot norske katedraler, heller frekk mot det norske folk, som ikke kunne lastes for at de ingen kulturell kapital hadde eller ville. Det var da danskenes skyld. Og svenskenes.

The power of reading is very general, through a compulsory system I shall shortly have occasion to allude to; but, except in the towns, where the newspapers afford the chief field for its excercise, little advantage seems to be made of it. In the country and during the summer at least, it is very rare to see any Norwegian, of any station, employed in reading; and the very scanty supply of books that a Norwegian house ever contains proves the fact. It is, no doubt, also dependent on this (…) or constant labor, that the Norwegians appear to have no peculiar sports of country amusements whatever. I never saw them engaged in any pastime; nor could I hear of any national game. When even they fish or shoot it is done entirely for the pot not for pleasure. This is not to be wondered at. It is easy to understand that after a week of such incessant toil as their position renders imperative, rest alone is a sufficient enjoyment; and the absence of exertion, with the sedentary relaxations of tobacco and spirits, all that the body requires. But how fares it with the mind under such a system? How can the intellectual energies be exerted and improved, elarged, exalted by that exertion; – How, in short can all that dignifies man above the beasts that eat, and fatten and perish, and that makes him partaker of a better and higher life than that of mere physical existence, be adequately promoted?

It is very possible, indeed probable, that during their long winters these northern people may both read and amuse themselves much more than they do during their brief summers. But it is impossible that their amusements even at that period as well as their general natural character should not be stamped with more or less of the unintellectual features impressed on them by the peculiarities of their daily life.

The necessity of providing for their daily existence makes them live only for the present, not for posterity. If they were swept away from the face of the earth, the Norwegians would leave behind them no monument of human skill, or labor, or intellect, to tell another generation that a great people had so long tenanted the wide extent of Scandinavia. Nature’s monuments would, indeed, still remain; Norway’s Fjelder and Fjords would still claim the homage of the admirer of the sublime and beautiful. But no work of public utility or ornament – it’s two or three cathedrals can scarcely be (…) an exception – no achievement in science or literature, wherewith the human mind of one period holds converse with the mind of all times, would exist to excite the regrets and admiration of the future wanderer on these shores. Not only the mighty empires of Egypt and Rome, but even the (…) states of Greece, have left records of their existence, which must endure as long as the arts are cultivated, or letters are preserved among men; whereas a single century of oblivion would obliterate all that the Norwegians have yet done for posterity. — Two Years in Norway

Annspan forstår mer av seg selv nå.

Come On Baby Milk My Cow!

Annspan oppholder seg lite i naturen, men sitter ofte i familietreet. Som blandingsprodukt mellom en nordmann og en kanadier kommer Annspan ofte over både slektseksemplarer og historier fra ulike land, mest fra gamle dager. Gamle aviser, feks, kan være hysterisk morsomme, siden de hadde en bred tolkning av folkeopplysning, tok det på blodig alvor og brydde seg katta om etikk.

I Amerika, feks, hvor noen av Annspans slektninger befant seg i historien, brukte de mye spalteplass på å trykke karakteristikker av andre folkeslag og land, slik at leserne skulle forstå at det ikke var noe vits i å reise dit (det flyter alkohol! lettsindig liv! latskap! skrekk og gru! ligg unna! hvem vil vel ha et sånt liv!), eller at de skulle være beredt og ha en smule skepsis for typene som kom derfra (det kom jo mange, for å si det sånn). Ganske annerledes enn vi tenker i dag, tenker Annspan.

I jakten på rariteter (som er noe annet enn slektninger),  fant Annspan denne noe kuriøse beskrivelsen i et gammelt (veldig gammelt, vi snakker 1875) eksemplar av Nord-Dakotas Bismarck Daily Tribune:

Egentlig ligner dette innimellom en moderne beskrivelse fra Karl Johans gate i Oslo en lørdag kveld, og for den del er Annspan helt sikker på at noen vennligsinnede i festlige anledninger har ropt til Annspan at det kanskje er på tide å komme seg i seng. Annspan er først og fremst litt satt ut av at egen hang til slaraffenliv kan se ut til å bunne i noe dypere. Trøsten må ligge i at det der ute et sted kan finnes beskrivelser av karaktersterke, edruelige (jaja) og arbeidsomme nordmenn for å opprette en viss form for balanse i Annspan. Annspan drar ut på leting!

Men først et glass rødvin.

Hansine spills the beans

Alle har forlengst skjønt at alt egentlig ikke var bedre før.

Annspan får stadig bekreftelser på dette, blant annet gjennom å lese kirkebøker (i mangel av annet oppbyggelig å fordrive tida med).

Annspan forsøker å se for seg hvordan en stakkars ung kvinne i Finnmark i 1870 ble presset av klokkeren og sikkert en haug med andre gode hjelpere  til å oppgi denne noe personlige informasjonen, slik at han kunne notere det grundig ned i klokkerboka si. Først får vi det uækte barnets navn, deretter foreldrenes:

Kone Hansine Halvorsen. Hun oppgav som Barnefader en Sømand fra Bergen ved Navn Hans, som var her i Mai maaned ifjor.

Annspan beklager til kone Hansine, som sikkert trodde på utsagnet om hundre år er allting glemt. Etter Annspans mening er det klokkeren som er den virkelige synderen her.

Skillingsvise

Og slik gikk endte det, en kald vinterdag på Vestlandet i 1864, med stakkars lille Magla, ti og et halvt år:

Blev, idet hun i Skoven sankede ved, rammet af en nedrullende Sten, der blev liggende over hende, og dræbte hende øjeblikkelig.